Hallo alle spillfreaks!

Ungdommer! Hvordan står det til med dere der ute, som foretrekker å sitte klistra til en skjerm å spille hver eneste dag? Føler dere at dere får nok ut av hverdagen? Jeg vet jo tv-spill er utrolig kult. Jeg spilte en del selv jeg, før jeg fant ut at livet hadde mer å by på enn å sende stygge monstre til evigheten på et eller annet spill. Det er jo utrolig kult å kunne sette seg inn i en helt annen verden, og bli konge over den verdenen en kort stund. Men det er ganger jeg har følt at jeg har gått glipp av mye moro ved å bli sittende foran en tv eller pc. Og jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Men hva er det da, som gjør at vi bare ikke klarer å løsrive oss fra disse spillene? Vi kan jo ikke gi oss før vi vet hvordan det slutter! De fleste spill i dag er jo delt opp i brett, som fungerer på samme måte som episoder i en serie, og det hadde jo vært krise om vi skulle gå glipp av noe! Denne tankegangen hadde jeg selv i mange år før jeg endelig klarte å løsrive meg fra spillets enorme makt. Jeg aner ikke hva som skjedde. Det var som om interessen for spill bare plutselig ble borte. Og det er jeg veldig glad for. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vert i dag, om jeg skulle blitt sittende i godstolen og latt karakterene synke lavere og lavere, mens poengene på spillet bare økte og økte. I dag sitter jeg på skolebenken og jobber for gode karakterer. Og om jeg får det som jeg vil, kommer jeg inn på en god skole, og har en god sjanse til å få en god jobb og et godt liv i fremtiden. For livet er dessverre mer enn det som skjer akkurat nå, og vi vil vel ha det godt hele livet?

Men det er jo ikke alle dere der ute som opplever det samme som jeg gjorde. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt slutta å spille. Jeg må si at jeg ikke angrer et sekund på akkurat den avgjørelsen. Det er jo så mye mer å finne på her i verden folka! Vi kan ikke bli sittende å råtne opp foran en tv bare for å kunne vise til kompiser hvor gode vi er til å spille. Hadde man kunnet skrevet det ned på en CV hadde jo vært en annen sak, men sånn er det dessverre ikke. Når vi skal ut i arbeidslivet må vi være klare over at det ikke er noen arbeidsgivere som bryr seg det minste om hvilke oppnåelser vi har i Call Of Duty eller World Of Warcraft. Vi er jo nødt til å tenke på fremtiden, og hva ekstrem spilling kan ødelegge for oss. Er det verdt det? Er det viktigere å bli den beste i landet på tv-spill, eller å få seg en god utdannelse og en god jobb i fremtiden? Jeg mener hvertfall at sistnevnte går foran. Jeg høres kanskje ut som en nyfrelst kristen på måten jeg legger dette frem for dere, og på en måte er det jo ganske likt. Det jeg for noen år tilbake så på som et godt liv, ser jeg nå på som veldig trist. Det er trist at unge mennsker lar seg ødelegge på denne måten av spill.

Hva er viktigst for dere?

Jeg har et par kompiser som har valgt spill fremfor utdanning, og de er ikke veldig tilfredse med å få kun toere på karakterkortet! Så vi er nødt til å begrense oss litt her. Men for dere som ikke klarer å løsrive dere. Hva er det som gjør at dere blir så hekta? Trives dere så mye bedre i en virtuell verden fremfor den virkelige? Jeg husker tilbake når jeg selv var en aktiv gamer, at det ikke fantes noe bedre enn å kunne gjemme seg for virkeligheten i et spill. Jeg skal innrømme at det var en ganske herlig følelse å få fri fra alt mas og kjas, og gå inn i en verden hvor ingen klagde på meg eller var uenig i det jeg gjorde. Jeg kunne ikke vente med å komme hjem fra skolen og sette meg ned å spille. Og gleden av å slå en kompis i Tekken 3 var absolutt på høyt nivå. Men man trenger jo ikke gjøre det hver eneste dag. Det er jo ikke det at jeg oppfordrer dere til å kutte fullstendig ut all spilling. For jeg vet selv hvor moro det er. Jeg ønsker bare å fortelle om egne erfaringer og informere om at det kanskje er smart å fokusere litt på andre og viktigere ting.

Og tenk på alle pengene vi bruker på disse spillene! Jeg ble temmelig skremt når jeg regnet over hvor mye penger jeg hadde brukt på spill i løpet av livet. Medregnet konsoller, spill og tilbehør, kom jeg opp med en sum som ikke var langt unna femti tusen kroner! Og jeg ser ikke på meg selv som veldig ekstrem engang. Jeg tør ikke tenke på hvor mye værstingene der ute har brukt. Nå er jeg i en situasjon hvor de femti tusen hadde vært veldig gode å ha, men kan ikke gjøre annet enn å angre på å ha brukt de opp på underholdning til meg selv. Så det er noe å tenke på folkens. Det kan faktisk hende dere kommer opp i en situasjon senere, hvor dere har store behov for penger, og da er det kjipt å ikke ha lagt av noe som helst til sparing. Tenk på hva dere kunne hatt i banken om dere hadde begrensa spillingen to hakk!

Blir vi usosiale?

I en artikkel på wikibooks.org, nærmere bestemt http://no.wikibooks.org/wiki/IKT_i_utdanning/Dataspill står det at man fort kan bli usosial av å tilbringe for mye tid foran en dataskjerm. De utdyper også at man trenger å vere sammen med jevngamle for å knekke de sosiale kodene. Men det nevnes også at det å kommunisere med folk over nettbaserte spill også bygger på sosiale aktiviteter.

Jeg var aldri noe populær på barne og ungdomsskolen. Jeg hadde et fåtall venner(2-3 stykker), og var ikke spesielt sosial. Jeg kan jo ikke si sikkert at det har kun med spill å gjøre, men jeg er temmelig sikker på at det hadde en finger med i spillet. Det hele var som en ond sirkel. Det at jeg satt å spilte hver eneste dag, gjorde meg nok til en innesluttet person. Og det førte til at jeg ikke skaffet meg særlig mange venner, som igjen førte til at jeg ble enda mer glad i sitte alene med mine egne tanker å spille. Men etter ungdomsskolen mistet jeg som sagt interessen, og jeg begynte å oppføre meg mer sosialt. Nå har jeg mange venner som jeg trives med, og det er det beste som noensinne har hendt meg. Det hender jo at jeg spiller litt nå også, men det er alltid med en god venn, aldri alene. Og jeg må få legge til at jeg aldri har vert mer tilfreds med meg selv og det livet jeg har enn nå.

Jeg er temmelig sikker på at det er mange der ute som har det på samme måte som jeg hadde. Som er usosiale, med få venner, og som trives best alene. Men det trenger ikke forbli på den måten, bare dere åpner dere for andre ting, og finner ut at det faktisk er mye mer moro og dele ting med venner og bekjente, enn å sitte hjemme alene, blek og kvisete uten noe sosial omgang. Nå tenker sikkert mange av dere: - Jammen jeg spiller jo masse online og blir kjent med nye mennesker hele tia! Men dere kan jo ikke gjøre annet enn å spille med disse vennene, som kanskje sitter bak en annen skjerm i USA eller Japan! Man kan ikke møte de ansikt til ansikt og få kontakt på den måten, og da blir det ikke det samme.

Det er vel ingen av dere som ønsker å ende opp som raringen i klassen som ingen skjønner seg på? Det er bare en måte å unngå det på, og det er å være sosial og utadvent med de menneskene man har rundt seg hver dag. Jeg sier ikke at alle som spiller er på den måten da. Det er flere jag kjenner som er ivrige til å spille, men samtidig har en del venner i den virkelig verden, som de har tid til på fritiden. Så det er håp! Hehe.

Så var det denne volden da dere.

Temaet om dukker jo stadig opp i sammenheng med spill. På den samme siden som er skrevet opp over, står det et avsnitt om vold i spill, og om det påvirker oss eller ikke. Det er ramset opp følgende hendelser som menes å være knyttet til spill:

- I 2002 ble 19-åringen Robert Steinhäuser en massemorder etter at han angivelig hadde spilt så mye dataspill at det hadde klikket for ham. Han gikk amok på sin egen skole, og var ifølge mediene kledd som en datakriger, med helt sorte klær, noe som minte om de voldelige dataspillene han spilte hele tiden, og det populære spillet Counter-Strike ble nevnt i samme sammenheng som ham. Han drepte 16 personer før han drepte seg selv.
- Noen, bl.a. forskeren Craig Anderson, mener at det var spillet Doom som hadde påvirkning på Eric Harris og Dylan Klebolds da de gikk amok på Columbine High School 20 april 1999. Som drepte 13 personer og skadet 24, før de tok sitt eget liv.
- En amerikansk kvinne ville saksøke skaperne av spillet EverQuest, Sony Online Enertainment, fordi hun var overbevist om at dette spillet hadde skylden for at hennes sønn tok selvmord i 2001.

Men etter dette nevner de også at medierådet for barn og unge i Danmark har konkludert med at man ikke kan påvise at dataspill er skadelig for barn og unge. Så det er jo ikke lett å vite hva man skal tro. Men som en engang ivrig spiller, kan jeg ikke på noen måte si at jeg har blitt påvirket av spill på den måten. Men det er verdt å ofre en tanke for allikevel.

Til slutt

Jeg håper jeg har klart å få noen til å tenke seg litt om med tanke på denne intense spillingen, og jeg håper jeg har vekket interesse blant de som faktisk ønsker noe mer ut av livet. Jeg må igjen si at for meg var det helt klart verdt det. Og det må da vere fint for dere også, å kunne få flere venner, spare penger, få en god jobb og ikke minst et fullverdig liv til slutt. Er det noen der ute som er enig eller uenig med meg er det bare å legge igjen en kommentar ;)