Dommen er klar
For noen uker tilbake skrev jeg et innlegg her om Pirate Bay saken, og om rettsaken som ventet. Nå er dommen klar, og det ble en streng straff. De fire tiltalte i saken ble alle dømt til ett år i fengsel. I tillegg til dette måtte de betale en erstatning på 30 millioner svenske kroner. Men det er ikke over ennå. Samtlige tiltalte har lovt at saken vil bli anket. De mener selv at de ikke har gjort noe ulovlig og at de kun har hjulpet folk med å laste ned stoff som allerede eksisterer på nettet. Vi vet ikke hva som vil skje med nettstedet i fremtiden, men grunnleggerene varsler at det vil fortsette som før. – Ikke vær redd, ingenting vil endre seg for The Pirate Bay, verken for oss eller for fildeling, fremholder Peter Sunde. Han avviser også at han noensinne vil betale erstatningen.
Er dette en rettferdig dom? Det er stor uenighet om hvorvidt Pirate Bay har gjort noe ulovlig, eller om de bare har henvist til steder hvor nedlastbart materiale er tilgjengelig. Det blir opp til hver enkelt å bedømme om dommen er rettferdig eller ikke. Vi får bare fortsette å vente på den endelige dommen etter ankingen og om ting løser seg for Pirate Bay, eller om de blir nødt til å legge legge nettstedet på hylla og takke for seg.
onsdag 22. april 2009
fredag 17. april 2009
Medienes omtale av mennesker med annen etnisk bakgrunn.
Dette er et ofte omtalt tema som jeg tenkte jeg skulle se litt nærmere på. De fleste har nok fått med seg at mennesker med ikke-vestlig bakgrunn dominerer nyhetsbildet i dag. Men hvorfor er det sånn? Jeg har vanskelig for å tro at det er uten grunn. Jeg anbefaler alle å lese denne saken fra VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=561939 . Den danner et veldig godt bilde av hvor ille ting faktisk har blitt, og kan kanskje få folk til å danne seg en egen mening om saken.
En ting som er verdt å merke seg er hvordan mediene ofte prøver å fornorske mennesker med etnisk bakgrunn. Det er utallige saker hvor det er skrevet Norsk-Pakistaner eller Norsk-Somalier i et forsøk på å gjøre gjerningsmannen mer norsk enn det vedkommende i virkeligheten er. Når jeg leser slike saker lurer på hva i all verden en Norsk-pakistaner er for no. Er det en pakistaner som har kommet til Norge? Eller er det en som har bodd her hele livet med Pakistanske foreldre? Det er nok opp til hver enkelt å fundere på, men hvorfor er det disse som dukker oftest opp i mediene i sammenheng med kriminalitet?
Jeg har problemer med å tro at noen folkeslag er mer kriminelle enn andre, men jeg kan tro på at det har noe å gjøre med kultur og oppvekst å gjøre. Som det nevnes i saken fra VG, er de det gjelder ofte fra land hvor kulturen, kvinnesynet og samfunnet er totalt forskjellig fra hva vi har her i Norge. Det blir også sagt at det som regel er folk med traumer som ender opp som kriminalstatistikk her i Norge.
Men det er da ingen unskyldning!?
Jeg tror ikke media skriver på denne måten for å være jævlige eller no. Vi må nok bare innrømme fakta slik det blir lagt frem. Men jeg synes det er unødvendig å nevne den kulturelle bakgrunnen til den det gjelder når det ikke er vesentlig for saken. For oftest har det ikke en dritt og si hvor vedkommende kommer fra.
Det jeg ser på som det største problemet er at mediene kan gi et intrykk av at alle innvandrere er kriminelle, og det stemmer jo ikke. Jeg har selv venner som har etnisk bakgrunn, og de er ikke no mer kriminelle enn meg selv. Kanskje mediene burde jobbe mer med å vise hvor mange innvandrere som faktisk er lovlydige, isteden for å kun fokusere på det som er negativt. På den måten får vi kanskje et bedre bilde av våre nye landsmenn, som gjør at vi unngår å stereotypisere alle innvandrere. Det som skjer nå er at folk får et galt inntrykk av samfunnet og kriminaliteten som foregår inad i det. For det er jo utallige kriminelle handlinger som utføres av norsk-nordmenn! Det blir bare fokusert for lite på disse sakene!
Er det noen der ute som er enig eller uenig i det jeg har sagt venter jeg spent på å få høre deres mening ;)
Dette er et ofte omtalt tema som jeg tenkte jeg skulle se litt nærmere på. De fleste har nok fått med seg at mennesker med ikke-vestlig bakgrunn dominerer nyhetsbildet i dag. Men hvorfor er det sånn? Jeg har vanskelig for å tro at det er uten grunn. Jeg anbefaler alle å lese denne saken fra VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=561939 . Den danner et veldig godt bilde av hvor ille ting faktisk har blitt, og kan kanskje få folk til å danne seg en egen mening om saken.
En ting som er verdt å merke seg er hvordan mediene ofte prøver å fornorske mennesker med etnisk bakgrunn. Det er utallige saker hvor det er skrevet Norsk-Pakistaner eller Norsk-Somalier i et forsøk på å gjøre gjerningsmannen mer norsk enn det vedkommende i virkeligheten er. Når jeg leser slike saker lurer på hva i all verden en Norsk-pakistaner er for no. Er det en pakistaner som har kommet til Norge? Eller er det en som har bodd her hele livet med Pakistanske foreldre? Det er nok opp til hver enkelt å fundere på, men hvorfor er det disse som dukker oftest opp i mediene i sammenheng med kriminalitet?
Jeg har problemer med å tro at noen folkeslag er mer kriminelle enn andre, men jeg kan tro på at det har noe å gjøre med kultur og oppvekst å gjøre. Som det nevnes i saken fra VG, er de det gjelder ofte fra land hvor kulturen, kvinnesynet og samfunnet er totalt forskjellig fra hva vi har her i Norge. Det blir også sagt at det som regel er folk med traumer som ender opp som kriminalstatistikk her i Norge.
Men det er da ingen unskyldning!?
Jeg tror ikke media skriver på denne måten for å være jævlige eller no. Vi må nok bare innrømme fakta slik det blir lagt frem. Men jeg synes det er unødvendig å nevne den kulturelle bakgrunnen til den det gjelder når det ikke er vesentlig for saken. For oftest har det ikke en dritt og si hvor vedkommende kommer fra.
Det jeg ser på som det største problemet er at mediene kan gi et intrykk av at alle innvandrere er kriminelle, og det stemmer jo ikke. Jeg har selv venner som har etnisk bakgrunn, og de er ikke no mer kriminelle enn meg selv. Kanskje mediene burde jobbe mer med å vise hvor mange innvandrere som faktisk er lovlydige, isteden for å kun fokusere på det som er negativt. På den måten får vi kanskje et bedre bilde av våre nye landsmenn, som gjør at vi unngår å stereotypisere alle innvandrere. Det som skjer nå er at folk får et galt inntrykk av samfunnet og kriminaliteten som foregår inad i det. For det er jo utallige kriminelle handlinger som utføres av norsk-nordmenn! Det blir bare fokusert for lite på disse sakene!
Er det noen der ute som er enig eller uenig i det jeg har sagt venter jeg spent på å få høre deres mening ;)
fredag 3. april 2009
Hallo alle spillfreaks!
Ungdommer! Hvordan står det til med dere der ute, som foretrekker å sitte klistra til en skjerm å spille hver eneste dag? Føler dere at dere får nok ut av hverdagen? Jeg vet jo tv-spill er utrolig kult. Jeg spilte en del selv jeg, før jeg fant ut at livet hadde mer å by på enn å sende stygge monstre til evigheten på et eller annet spill. Det er jo utrolig kult å kunne sette seg inn i en helt annen verden, og bli konge over den verdenen en kort stund. Men det er ganger jeg har følt at jeg har gått glipp av mye moro ved å bli sittende foran en tv eller pc. Og jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Men hva er det da, som gjør at vi bare ikke klarer å løsrive oss fra disse spillene? Vi kan jo ikke gi oss før vi vet hvordan det slutter! De fleste spill i dag er jo delt opp i brett, som fungerer på samme måte som episoder i en serie, og det hadde jo vært krise om vi skulle gå glipp av noe! Denne tankegangen hadde jeg selv i mange år før jeg endelig klarte å løsrive meg fra spillets enorme makt. Jeg aner ikke hva som skjedde. Det var som om interessen for spill bare plutselig ble borte. Og det er jeg veldig glad for. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vert i dag, om jeg skulle blitt sittende i godstolen og latt karakterene synke lavere og lavere, mens poengene på spillet bare økte og økte. I dag sitter jeg på skolebenken og jobber for gode karakterer. Og om jeg får det som jeg vil, kommer jeg inn på en god skole, og har en god sjanse til å få en god jobb og et godt liv i fremtiden. For livet er dessverre mer enn det som skjer akkurat nå, og vi vil vel ha det godt hele livet?
Men det er jo ikke alle dere der ute som opplever det samme som jeg gjorde. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt slutta å spille. Jeg må si at jeg ikke angrer et sekund på akkurat den avgjørelsen. Det er jo så mye mer å finne på her i verden folka! Vi kan ikke bli sittende å råtne opp foran en tv bare for å kunne vise til kompiser hvor gode vi er til å spille. Hadde man kunnet skrevet det ned på en CV hadde jo vært en annen sak, men sånn er det dessverre ikke. Når vi skal ut i arbeidslivet må vi være klare over at det ikke er noen arbeidsgivere som bryr seg det minste om hvilke oppnåelser vi har i Call Of Duty eller World Of Warcraft. Vi er jo nødt til å tenke på fremtiden, og hva ekstrem spilling kan ødelegge for oss. Er det verdt det? Er det viktigere å bli den beste i landet på tv-spill, eller å få seg en god utdannelse og en god jobb i fremtiden? Jeg mener hvertfall at sistnevnte går foran. Jeg høres kanskje ut som en nyfrelst kristen på måten jeg legger dette frem for dere, og på en måte er det jo ganske likt. Det jeg for noen år tilbake så på som et godt liv, ser jeg nå på som veldig trist. Det er trist at unge mennsker lar seg ødelegge på denne måten av spill.
Hva er viktigst for dere?
Jeg har et par kompiser som har valgt spill fremfor utdanning, og de er ikke veldig tilfredse med å få kun toere på karakterkortet! Så vi er nødt til å begrense oss litt her. Men for dere som ikke klarer å løsrive dere. Hva er det som gjør at dere blir så hekta? Trives dere så mye bedre i en virtuell verden fremfor den virkelige? Jeg husker tilbake når jeg selv var en aktiv gamer, at det ikke fantes noe bedre enn å kunne gjemme seg for virkeligheten i et spill. Jeg skal innrømme at det var en ganske herlig følelse å få fri fra alt mas og kjas, og gå inn i en verden hvor ingen klagde på meg eller var uenig i det jeg gjorde. Jeg kunne ikke vente med å komme hjem fra skolen og sette meg ned å spille. Og gleden av å slå en kompis i Tekken 3 var absolutt på høyt nivå. Men man trenger jo ikke gjøre det hver eneste dag. Det er jo ikke det at jeg oppfordrer dere til å kutte fullstendig ut all spilling. For jeg vet selv hvor moro det er. Jeg ønsker bare å fortelle om egne erfaringer og informere om at det kanskje er smart å fokusere litt på andre og viktigere ting.
Og tenk på alle pengene vi bruker på disse spillene! Jeg ble temmelig skremt når jeg regnet over hvor mye penger jeg hadde brukt på spill i løpet av livet. Medregnet konsoller, spill og tilbehør, kom jeg opp med en sum som ikke var langt unna femti tusen kroner! Og jeg ser ikke på meg selv som veldig ekstrem engang. Jeg tør ikke tenke på hvor mye værstingene der ute har brukt. Nå er jeg i en situasjon hvor de femti tusen hadde vært veldig gode å ha, men kan ikke gjøre annet enn å angre på å ha brukt de opp på underholdning til meg selv. Så det er noe å tenke på folkens. Det kan faktisk hende dere kommer opp i en situasjon senere, hvor dere har store behov for penger, og da er det kjipt å ikke ha lagt av noe som helst til sparing. Tenk på hva dere kunne hatt i banken om dere hadde begrensa spillingen to hakk!
Blir vi usosiale?
I en artikkel på wikibooks.org, nærmere bestemt http://no.wikibooks.org/wiki/IKT_i_utdanning/Dataspill står det at man fort kan bli usosial av å tilbringe for mye tid foran en dataskjerm. De utdyper også at man trenger å vere sammen med jevngamle for å knekke de sosiale kodene. Men det nevnes også at det å kommunisere med folk over nettbaserte spill også bygger på sosiale aktiviteter.
Jeg var aldri noe populær på barne og ungdomsskolen. Jeg hadde et fåtall venner(2-3 stykker), og var ikke spesielt sosial. Jeg kan jo ikke si sikkert at det har kun med spill å gjøre, men jeg er temmelig sikker på at det hadde en finger med i spillet. Det hele var som en ond sirkel. Det at jeg satt å spilte hver eneste dag, gjorde meg nok til en innesluttet person. Og det førte til at jeg ikke skaffet meg særlig mange venner, som igjen førte til at jeg ble enda mer glad i sitte alene med mine egne tanker å spille. Men etter ungdomsskolen mistet jeg som sagt interessen, og jeg begynte å oppføre meg mer sosialt. Nå har jeg mange venner som jeg trives med, og det er det beste som noensinne har hendt meg. Det hender jo at jeg spiller litt nå også, men det er alltid med en god venn, aldri alene. Og jeg må få legge til at jeg aldri har vert mer tilfreds med meg selv og det livet jeg har enn nå.
Jeg er temmelig sikker på at det er mange der ute som har det på samme måte som jeg hadde. Som er usosiale, med få venner, og som trives best alene. Men det trenger ikke forbli på den måten, bare dere åpner dere for andre ting, og finner ut at det faktisk er mye mer moro og dele ting med venner og bekjente, enn å sitte hjemme alene, blek og kvisete uten noe sosial omgang. Nå tenker sikkert mange av dere: - Jammen jeg spiller jo masse online og blir kjent med nye mennesker hele tia! Men dere kan jo ikke gjøre annet enn å spille med disse vennene, som kanskje sitter bak en annen skjerm i USA eller Japan! Man kan ikke møte de ansikt til ansikt og få kontakt på den måten, og da blir det ikke det samme.
Det er vel ingen av dere som ønsker å ende opp som raringen i klassen som ingen skjønner seg på? Det er bare en måte å unngå det på, og det er å være sosial og utadvent med de menneskene man har rundt seg hver dag. Jeg sier ikke at alle som spiller er på den måten da. Det er flere jag kjenner som er ivrige til å spille, men samtidig har en del venner i den virkelig verden, som de har tid til på fritiden. Så det er håp! Hehe.
Så var det denne volden da dere.
Temaet om dukker jo stadig opp i sammenheng med spill. På den samme siden som er skrevet opp over, står det et avsnitt om vold i spill, og om det påvirker oss eller ikke. Det er ramset opp følgende hendelser som menes å være knyttet til spill:
- I 2002 ble 19-åringen Robert Steinhäuser en massemorder etter at han angivelig hadde spilt så mye dataspill at det hadde klikket for ham. Han gikk amok på sin egen skole, og var ifølge mediene kledd som en datakriger, med helt sorte klær, noe som minte om de voldelige dataspillene han spilte hele tiden, og det populære spillet Counter-Strike ble nevnt i samme sammenheng som ham. Han drepte 16 personer før han drepte seg selv.
- Noen, bl.a. forskeren Craig Anderson, mener at det var spillet Doom som hadde påvirkning på Eric Harris og Dylan Klebolds da de gikk amok på Columbine High School 20 april 1999. Som drepte 13 personer og skadet 24, før de tok sitt eget liv.
- En amerikansk kvinne ville saksøke skaperne av spillet EverQuest, Sony Online Enertainment, fordi hun var overbevist om at dette spillet hadde skylden for at hennes sønn tok selvmord i 2001.
Men etter dette nevner de også at medierådet for barn og unge i Danmark har konkludert med at man ikke kan påvise at dataspill er skadelig for barn og unge. Så det er jo ikke lett å vite hva man skal tro. Men som en engang ivrig spiller, kan jeg ikke på noen måte si at jeg har blitt påvirket av spill på den måten. Men det er verdt å ofre en tanke for allikevel.
Til slutt
Jeg håper jeg har klart å få noen til å tenke seg litt om med tanke på denne intense spillingen, og jeg håper jeg har vekket interesse blant de som faktisk ønsker noe mer ut av livet. Jeg må igjen si at for meg var det helt klart verdt det. Og det må da vere fint for dere også, å kunne få flere venner, spare penger, få en god jobb og ikke minst et fullverdig liv til slutt. Er det noen der ute som er enig eller uenig med meg er det bare å legge igjen en kommentar ;)
Ungdommer! Hvordan står det til med dere der ute, som foretrekker å sitte klistra til en skjerm å spille hver eneste dag? Føler dere at dere får nok ut av hverdagen? Jeg vet jo tv-spill er utrolig kult. Jeg spilte en del selv jeg, før jeg fant ut at livet hadde mer å by på enn å sende stygge monstre til evigheten på et eller annet spill. Det er jo utrolig kult å kunne sette seg inn i en helt annen verden, og bli konge over den verdenen en kort stund. Men det er ganger jeg har følt at jeg har gått glipp av mye moro ved å bli sittende foran en tv eller pc. Og jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det på den måten. Men hva er det da, som gjør at vi bare ikke klarer å løsrive oss fra disse spillene? Vi kan jo ikke gi oss før vi vet hvordan det slutter! De fleste spill i dag er jo delt opp i brett, som fungerer på samme måte som episoder i en serie, og det hadde jo vært krise om vi skulle gå glipp av noe! Denne tankegangen hadde jeg selv i mange år før jeg endelig klarte å løsrive meg fra spillets enorme makt. Jeg aner ikke hva som skjedde. Det var som om interessen for spill bare plutselig ble borte. Og det er jeg veldig glad for. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vert i dag, om jeg skulle blitt sittende i godstolen og latt karakterene synke lavere og lavere, mens poengene på spillet bare økte og økte. I dag sitter jeg på skolebenken og jobber for gode karakterer. Og om jeg får det som jeg vil, kommer jeg inn på en god skole, og har en god sjanse til å få en god jobb og et godt liv i fremtiden. For livet er dessverre mer enn det som skjer akkurat nå, og vi vil vel ha det godt hele livet?
Men det er jo ikke alle dere der ute som opplever det samme som jeg gjorde. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt slutta å spille. Jeg må si at jeg ikke angrer et sekund på akkurat den avgjørelsen. Det er jo så mye mer å finne på her i verden folka! Vi kan ikke bli sittende å råtne opp foran en tv bare for å kunne vise til kompiser hvor gode vi er til å spille. Hadde man kunnet skrevet det ned på en CV hadde jo vært en annen sak, men sånn er det dessverre ikke. Når vi skal ut i arbeidslivet må vi være klare over at det ikke er noen arbeidsgivere som bryr seg det minste om hvilke oppnåelser vi har i Call Of Duty eller World Of Warcraft. Vi er jo nødt til å tenke på fremtiden, og hva ekstrem spilling kan ødelegge for oss. Er det verdt det? Er det viktigere å bli den beste i landet på tv-spill, eller å få seg en god utdannelse og en god jobb i fremtiden? Jeg mener hvertfall at sistnevnte går foran. Jeg høres kanskje ut som en nyfrelst kristen på måten jeg legger dette frem for dere, og på en måte er det jo ganske likt. Det jeg for noen år tilbake så på som et godt liv, ser jeg nå på som veldig trist. Det er trist at unge mennsker lar seg ødelegge på denne måten av spill.
Hva er viktigst for dere?
Jeg har et par kompiser som har valgt spill fremfor utdanning, og de er ikke veldig tilfredse med å få kun toere på karakterkortet! Så vi er nødt til å begrense oss litt her. Men for dere som ikke klarer å løsrive dere. Hva er det som gjør at dere blir så hekta? Trives dere så mye bedre i en virtuell verden fremfor den virkelige? Jeg husker tilbake når jeg selv var en aktiv gamer, at det ikke fantes noe bedre enn å kunne gjemme seg for virkeligheten i et spill. Jeg skal innrømme at det var en ganske herlig følelse å få fri fra alt mas og kjas, og gå inn i en verden hvor ingen klagde på meg eller var uenig i det jeg gjorde. Jeg kunne ikke vente med å komme hjem fra skolen og sette meg ned å spille. Og gleden av å slå en kompis i Tekken 3 var absolutt på høyt nivå. Men man trenger jo ikke gjøre det hver eneste dag. Det er jo ikke det at jeg oppfordrer dere til å kutte fullstendig ut all spilling. For jeg vet selv hvor moro det er. Jeg ønsker bare å fortelle om egne erfaringer og informere om at det kanskje er smart å fokusere litt på andre og viktigere ting.
Og tenk på alle pengene vi bruker på disse spillene! Jeg ble temmelig skremt når jeg regnet over hvor mye penger jeg hadde brukt på spill i løpet av livet. Medregnet konsoller, spill og tilbehør, kom jeg opp med en sum som ikke var langt unna femti tusen kroner! Og jeg ser ikke på meg selv som veldig ekstrem engang. Jeg tør ikke tenke på hvor mye værstingene der ute har brukt. Nå er jeg i en situasjon hvor de femti tusen hadde vært veldig gode å ha, men kan ikke gjøre annet enn å angre på å ha brukt de opp på underholdning til meg selv. Så det er noe å tenke på folkens. Det kan faktisk hende dere kommer opp i en situasjon senere, hvor dere har store behov for penger, og da er det kjipt å ikke ha lagt av noe som helst til sparing. Tenk på hva dere kunne hatt i banken om dere hadde begrensa spillingen to hakk!
Blir vi usosiale?
I en artikkel på wikibooks.org, nærmere bestemt http://no.wikibooks.org/wiki/IKT_i_utdanning/Dataspill står det at man fort kan bli usosial av å tilbringe for mye tid foran en dataskjerm. De utdyper også at man trenger å vere sammen med jevngamle for å knekke de sosiale kodene. Men det nevnes også at det å kommunisere med folk over nettbaserte spill også bygger på sosiale aktiviteter.
Jeg var aldri noe populær på barne og ungdomsskolen. Jeg hadde et fåtall venner(2-3 stykker), og var ikke spesielt sosial. Jeg kan jo ikke si sikkert at det har kun med spill å gjøre, men jeg er temmelig sikker på at det hadde en finger med i spillet. Det hele var som en ond sirkel. Det at jeg satt å spilte hver eneste dag, gjorde meg nok til en innesluttet person. Og det førte til at jeg ikke skaffet meg særlig mange venner, som igjen førte til at jeg ble enda mer glad i sitte alene med mine egne tanker å spille. Men etter ungdomsskolen mistet jeg som sagt interessen, og jeg begynte å oppføre meg mer sosialt. Nå har jeg mange venner som jeg trives med, og det er det beste som noensinne har hendt meg. Det hender jo at jeg spiller litt nå også, men det er alltid med en god venn, aldri alene. Og jeg må få legge til at jeg aldri har vert mer tilfreds med meg selv og det livet jeg har enn nå.
Jeg er temmelig sikker på at det er mange der ute som har det på samme måte som jeg hadde. Som er usosiale, med få venner, og som trives best alene. Men det trenger ikke forbli på den måten, bare dere åpner dere for andre ting, og finner ut at det faktisk er mye mer moro og dele ting med venner og bekjente, enn å sitte hjemme alene, blek og kvisete uten noe sosial omgang. Nå tenker sikkert mange av dere: - Jammen jeg spiller jo masse online og blir kjent med nye mennesker hele tia! Men dere kan jo ikke gjøre annet enn å spille med disse vennene, som kanskje sitter bak en annen skjerm i USA eller Japan! Man kan ikke møte de ansikt til ansikt og få kontakt på den måten, og da blir det ikke det samme.
Det er vel ingen av dere som ønsker å ende opp som raringen i klassen som ingen skjønner seg på? Det er bare en måte å unngå det på, og det er å være sosial og utadvent med de menneskene man har rundt seg hver dag. Jeg sier ikke at alle som spiller er på den måten da. Det er flere jag kjenner som er ivrige til å spille, men samtidig har en del venner i den virkelig verden, som de har tid til på fritiden. Så det er håp! Hehe.
Så var det denne volden da dere.
Temaet om dukker jo stadig opp i sammenheng med spill. På den samme siden som er skrevet opp over, står det et avsnitt om vold i spill, og om det påvirker oss eller ikke. Det er ramset opp følgende hendelser som menes å være knyttet til spill:
- I 2002 ble 19-åringen Robert Steinhäuser en massemorder etter at han angivelig hadde spilt så mye dataspill at det hadde klikket for ham. Han gikk amok på sin egen skole, og var ifølge mediene kledd som en datakriger, med helt sorte klær, noe som minte om de voldelige dataspillene han spilte hele tiden, og det populære spillet Counter-Strike ble nevnt i samme sammenheng som ham. Han drepte 16 personer før han drepte seg selv.
- Noen, bl.a. forskeren Craig Anderson, mener at det var spillet Doom som hadde påvirkning på Eric Harris og Dylan Klebolds da de gikk amok på Columbine High School 20 april 1999. Som drepte 13 personer og skadet 24, før de tok sitt eget liv.
- En amerikansk kvinne ville saksøke skaperne av spillet EverQuest, Sony Online Enertainment, fordi hun var overbevist om at dette spillet hadde skylden for at hennes sønn tok selvmord i 2001.
Men etter dette nevner de også at medierådet for barn og unge i Danmark har konkludert med at man ikke kan påvise at dataspill er skadelig for barn og unge. Så det er jo ikke lett å vite hva man skal tro. Men som en engang ivrig spiller, kan jeg ikke på noen måte si at jeg har blitt påvirket av spill på den måten. Men det er verdt å ofre en tanke for allikevel.
Til slutt
Jeg håper jeg har klart å få noen til å tenke seg litt om med tanke på denne intense spillingen, og jeg håper jeg har vekket interesse blant de som faktisk ønsker noe mer ut av livet. Jeg må igjen si at for meg var det helt klart verdt det. Og det må da vere fint for dere også, å kunne få flere venner, spare penger, få en god jobb og ikke minst et fullverdig liv til slutt. Er det noen der ute som er enig eller uenig med meg er det bare å legge igjen en kommentar ;)
fredag 27. mars 2009
Medieavhengighet.
Ja folka. Da var det på tide å snakke om medieavhengighet. Om hvordan enkelte sitter klistra til skjermen dag ut dag inn uten å klare å rive seg vekk fra TV, spill eller film. Jeg føler helt klart at det er spillene som har det meste av skylden for at spesielt unge mennesker blir hekta fullstendig. Jeg har selv vært ganske opphengt i TV-spill for en god stund tilbake. Og da snakker vi skikkelig avhengig! Det var ganger jeg spilte over ti timer i strekk uten no mer enn et glass vann en gang innimellom, og det er i seg selv ganske sykt. Men hva er det som gjør at unge blir så lett hekta på sånne spill?
Jeg husker med meg selv at jeg hvertfall ikke kunne forlate spillet uten å ha gitt en eller annen boss skikkelig juling. Det er noe med det at man må spille videre for å finne ut hvordan ting ender. Man må gjøre jobben sjæl, og det er det som gjorde meg hekta. Et TV-spill fungerer på samme måte som en føljetong eller serie. Hvert brett har sin historie, og det er ikke snakk om å sette på pause før man har funnet ut hva som skjer videre. Jeg føler at jeg var ganske ekstrem, men det er folk der ute som er ti ganger værre enn meg. Det har vert mange historier om folk som har spilt i flere døgn uten no mer enn en flaske cola innabords. Og dette er historier som skremmer meg litt. At folk er villige til å ofre liv og helse for å spille er i seg selv helt på trynet sykt!
Men er det noe man kan gjøre for å hjelpe disse fortapte sjeler? Eller er det like vanskelig som å tørrlegge en alkoholiker? Jeg vokste fra spill i en alder av 15-16 år, og fant ut det finnes ting her i verden som er langt mer artig å drive med, men det er desverre ikke sånn med alle. Jeg kjenner fler som er i en alder av 40 år som spiller hver eneste dag, og ser ikke for meg at de noensinne kommer til å slutte å spille.
Det er jo rett og slett for ille! Burde man ikke i en alder av 40 år ha annet å finne på enn å gnukke på en Playstationkontroll hele jævla dagen? Hvis noen har noen ideer om hva som kan gjøres, setter jeg stor pris på kommenterer ;) For det må jo være mulig!
Det værste er kanskje alle de pengene folk bruker på denne spillingen. Jeg har en kompis som er totalt opphengt i å spille X-box. Han kjøper hvertfall ett nytt spill i måneden, og runder de fleste samme dagen han får dem. Han har mad skillz i det meste, og blir skikkelig glad hver gang han oppnår nye achievements eller runder et spill. Det kan da umulig være sundt at det største gleden man kan oppnå er når man klarer noe på et jævla TV-spill!! Jeg har som kompisen hans prøvd å vise han at det er andre gleder her i livet, men det er som å snakke til en bøtte med skiit. Og når man ofrer venner, familie og fritid for å kunne sitte klistra til en skjerm hele dagen, har ting gått altfor langt.
Dette er en sterk avhengighet som er vanskelig å bli kvitt. Kanskje er man bare nødt til å vente til personen har blitt voksen nok i hue til å skjønne at å spille hele tida ikke er noen form for liv. Men for noen skjer aldri dette, og det er trist.
Spill er som sagt det jeg tror er værst. Men det er mange som er veldig opphengt i serier og liknende også. Jeg kjenner flere som ikke kan gå glipp av en eneste episode av favorittserien uten å bli helt fra seg av fortvilelse. Selv om man faktisk kan gå glipp av en hel sesong uten å miste spesielt mye informasjon. Serier er jo selvfølgelig lagd på en måte som gjør at folk bare MÅÅÅ ha med seg neste episode. Men det er bare et triks!! Det må dere fatte! Det blir jo nesten som å slutte å røyke. Det gjelder å rive seg løs fra seriene. Har man gått glipp av en episode, er det ikke like vanskelig å gå glipp av neste. Og før man vet ordet av det har man gått glipp av såpass mye at man rett og slett gir faen i hele serien.
Det er stor uenighet om spill og TV faktisk er skadelig. For at dere skal få et inntrykk av hvor mye meningene varierer anbefaler jeg å ta en titt på disse linkene: http://www1.vg.no/spill/artikkel.php?artid=561137 og http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.5488739
Vi kan klare det folks!! ;D
Og husk at dere må hjelpe meg med å finne ut hva vi kan gjøre for å forbedre situasjonen blant de værste gamerne og serietitterne. Så gi meg kommentarer ;)
Ja folka. Da var det på tide å snakke om medieavhengighet. Om hvordan enkelte sitter klistra til skjermen dag ut dag inn uten å klare å rive seg vekk fra TV, spill eller film. Jeg føler helt klart at det er spillene som har det meste av skylden for at spesielt unge mennesker blir hekta fullstendig. Jeg har selv vært ganske opphengt i TV-spill for en god stund tilbake. Og da snakker vi skikkelig avhengig! Det var ganger jeg spilte over ti timer i strekk uten no mer enn et glass vann en gang innimellom, og det er i seg selv ganske sykt. Men hva er det som gjør at unge blir så lett hekta på sånne spill?
Jeg husker med meg selv at jeg hvertfall ikke kunne forlate spillet uten å ha gitt en eller annen boss skikkelig juling. Det er noe med det at man må spille videre for å finne ut hvordan ting ender. Man må gjøre jobben sjæl, og det er det som gjorde meg hekta. Et TV-spill fungerer på samme måte som en føljetong eller serie. Hvert brett har sin historie, og det er ikke snakk om å sette på pause før man har funnet ut hva som skjer videre. Jeg føler at jeg var ganske ekstrem, men det er folk der ute som er ti ganger værre enn meg. Det har vert mange historier om folk som har spilt i flere døgn uten no mer enn en flaske cola innabords. Og dette er historier som skremmer meg litt. At folk er villige til å ofre liv og helse for å spille er i seg selv helt på trynet sykt!
Men er det noe man kan gjøre for å hjelpe disse fortapte sjeler? Eller er det like vanskelig som å tørrlegge en alkoholiker? Jeg vokste fra spill i en alder av 15-16 år, og fant ut det finnes ting her i verden som er langt mer artig å drive med, men det er desverre ikke sånn med alle. Jeg kjenner fler som er i en alder av 40 år som spiller hver eneste dag, og ser ikke for meg at de noensinne kommer til å slutte å spille.
Det er jo rett og slett for ille! Burde man ikke i en alder av 40 år ha annet å finne på enn å gnukke på en Playstationkontroll hele jævla dagen? Hvis noen har noen ideer om hva som kan gjøres, setter jeg stor pris på kommenterer ;) For det må jo være mulig!
Det værste er kanskje alle de pengene folk bruker på denne spillingen. Jeg har en kompis som er totalt opphengt i å spille X-box. Han kjøper hvertfall ett nytt spill i måneden, og runder de fleste samme dagen han får dem. Han har mad skillz i det meste, og blir skikkelig glad hver gang han oppnår nye achievements eller runder et spill. Det kan da umulig være sundt at det største gleden man kan oppnå er når man klarer noe på et jævla TV-spill!! Jeg har som kompisen hans prøvd å vise han at det er andre gleder her i livet, men det er som å snakke til en bøtte med skiit. Og når man ofrer venner, familie og fritid for å kunne sitte klistra til en skjerm hele dagen, har ting gått altfor langt.
Dette er en sterk avhengighet som er vanskelig å bli kvitt. Kanskje er man bare nødt til å vente til personen har blitt voksen nok i hue til å skjønne at å spille hele tida ikke er noen form for liv. Men for noen skjer aldri dette, og det er trist.
Spill er som sagt det jeg tror er værst. Men det er mange som er veldig opphengt i serier og liknende også. Jeg kjenner flere som ikke kan gå glipp av en eneste episode av favorittserien uten å bli helt fra seg av fortvilelse. Selv om man faktisk kan gå glipp av en hel sesong uten å miste spesielt mye informasjon. Serier er jo selvfølgelig lagd på en måte som gjør at folk bare MÅÅÅ ha med seg neste episode. Men det er bare et triks!! Det må dere fatte! Det blir jo nesten som å slutte å røyke. Det gjelder å rive seg løs fra seriene. Har man gått glipp av en episode, er det ikke like vanskelig å gå glipp av neste. Og før man vet ordet av det har man gått glipp av såpass mye at man rett og slett gir faen i hele serien.
Det er stor uenighet om spill og TV faktisk er skadelig. For at dere skal få et inntrykk av hvor mye meningene varierer anbefaler jeg å ta en titt på disse linkene: http://www1.vg.no/spill/artikkel.php?artid=561137 og http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.5488739
Vi kan klare det folks!! ;D
Og husk at dere må hjelpe meg med å finne ut hva vi kan gjøre for å forbedre situasjonen blant de værste gamerne og serietitterne. Så gi meg kommentarer ;)
fredag 20. mars 2009
Medietilbud for oss mellom 16 og 20 ;D
Hvordan står det egentlig til med dagens medietibud for unge? Er vi fornøyde, eller er det noe som mangler?
Vi kan vel være enig i at dagens tilbud er det beste så langt. Aldri før har bruken av medier blant ungdom vært så stor som nå. Og det er vel mest internett som for tiden har sørget for det vil jeg tro. Dagens bruk av nettsteder som facebook og youtube, og chateprogram som MSN har gjort at veldig mange unge bruker nettet hver eneste dag.
Og dagens kanaltilbud på TV kan vi vel ikke klage over. Men det som blir sendt er kanskje ikke alltid like artig :P Personlig foretrekker jeg å hoppe mellom TV 3 TV Norge og viasat 4. Er vel der det meste som passer for ungdom blir sendt. Dissa trøtte kanalene som nrk og TV 2 har for lengst havna bak både discovery og travel channel for min del. Hadde vært fett om de gjorde kanalene sine litt mer spennende for å appelere mer til oss unge. For det hadde jo ikke skada om Vi også fikk med oss noen nyhetssendinger for å holde oss oppdatert. Nå ser jeg kun nyheter fordi jeg føler det som et must, og da blir det jo ENDA kjedeligere :P Jeg ser ikke så sykt mye TV selv, med mindre det er en god film eller no å se på, men jeg har fått intrykk av at det er serier og realityprogrammer som er mest utbredt blant ungdom, og der taper nrk og TV 2 stort.
Når det gjelder bruken av aviser blant dagens ungdom føles det som den er ganske minskende. Det er skjelden jeg blar opp i en avis. mest fordi jeg finner det lettere å sjekke ut nyhetene på nett. og der kan jeg lettere sile ut de sakene som interesserer meg der sola aldri skinner. Det er vanskelig å si hva de kan gjøre for å gjøre papiraviser mer appelerende til ungdom. personlig tror jeg ikke at det kommer til å skje, og at vi bare må akseptere at nettet kommer til å ta over store deler av mediebruken blant ungdom.
Det er vanskelig å si hva som vil skje med de gamle mediene når vår generasjon tar over. Men det trenger jo ikke å være en negativ ting. Så lenge vi holder oss oppdatert så spiller det vel ingen rolle hvordan vi gjør det. Så det ordner seg nok :) Og det finnes vel flere magasiner som blir lest av unge, men kanskje ikke magasiner med mye nyhetsinnhold da. Det går vel mye i underholdningsmagasiner som FHM ok KK. Skal ikke uttale meg for mye der, for det er noe jeg ikke har peiling på, men det virker hvertfall sånn :P
Det er nye tider folks! Og mange kommer nok til å velge de enkleste veiene til informasjon. Om det betyr at avisenes dager er talte, er jo det kanskje trist. Men om noen velger å holde på det gamle er jo det også bra :) Som sagt tidligere, er det viktigste at vi klarer å følge med på samfunnet, samme hvordan vi gjør det ;)
Om noen er uenige med meg, eller vet om noe jeg ikke har nevnt, er det bare å kommentere under vettu ;)
Hvordan står det egentlig til med dagens medietibud for unge? Er vi fornøyde, eller er det noe som mangler?
Vi kan vel være enig i at dagens tilbud er det beste så langt. Aldri før har bruken av medier blant ungdom vært så stor som nå. Og det er vel mest internett som for tiden har sørget for det vil jeg tro. Dagens bruk av nettsteder som facebook og youtube, og chateprogram som MSN har gjort at veldig mange unge bruker nettet hver eneste dag.
Og dagens kanaltilbud på TV kan vi vel ikke klage over. Men det som blir sendt er kanskje ikke alltid like artig :P Personlig foretrekker jeg å hoppe mellom TV 3 TV Norge og viasat 4. Er vel der det meste som passer for ungdom blir sendt. Dissa trøtte kanalene som nrk og TV 2 har for lengst havna bak både discovery og travel channel for min del. Hadde vært fett om de gjorde kanalene sine litt mer spennende for å appelere mer til oss unge. For det hadde jo ikke skada om Vi også fikk med oss noen nyhetssendinger for å holde oss oppdatert. Nå ser jeg kun nyheter fordi jeg føler det som et must, og da blir det jo ENDA kjedeligere :P Jeg ser ikke så sykt mye TV selv, med mindre det er en god film eller no å se på, men jeg har fått intrykk av at det er serier og realityprogrammer som er mest utbredt blant ungdom, og der taper nrk og TV 2 stort.
Når det gjelder bruken av aviser blant dagens ungdom føles det som den er ganske minskende. Det er skjelden jeg blar opp i en avis. mest fordi jeg finner det lettere å sjekke ut nyhetene på nett. og der kan jeg lettere sile ut de sakene som interesserer meg der sola aldri skinner. Det er vanskelig å si hva de kan gjøre for å gjøre papiraviser mer appelerende til ungdom. personlig tror jeg ikke at det kommer til å skje, og at vi bare må akseptere at nettet kommer til å ta over store deler av mediebruken blant ungdom.
Det er vanskelig å si hva som vil skje med de gamle mediene når vår generasjon tar over. Men det trenger jo ikke å være en negativ ting. Så lenge vi holder oss oppdatert så spiller det vel ingen rolle hvordan vi gjør det. Så det ordner seg nok :) Og det finnes vel flere magasiner som blir lest av unge, men kanskje ikke magasiner med mye nyhetsinnhold da. Det går vel mye i underholdningsmagasiner som FHM ok KK. Skal ikke uttale meg for mye der, for det er noe jeg ikke har peiling på, men det virker hvertfall sånn :P
Det er nye tider folks! Og mange kommer nok til å velge de enkleste veiene til informasjon. Om det betyr at avisenes dager er talte, er jo det kanskje trist. Men om noen velger å holde på det gamle er jo det også bra :) Som sagt tidligere, er det viktigste at vi klarer å følge med på samfunnet, samme hvordan vi gjør det ;)
Om noen er uenige med meg, eller vet om noe jeg ikke har nevnt, er det bare å kommentere under vettu ;)
fredag 13. mars 2009
Forskjeller og likheter på markedskommunikasjon og journalistikk.
Først og fremst kan man vel si at journalistikk handler om å opplyse folk og gi de innsikt i makt og samfunnsforhold. Det handler om å fomidle et budskap, enten det er om politikk, økonomi eller andre ting. Det er hendelser og begivenheter som skal belyses og forklares for publikum. og da er det opp til journalisten og finne frem til relativt stoff som vekker oppmerksomhet og fenger målgruppen. Journalister bruker også mye tid på å bearbeide stoffet og gjøre det forståelig for publikum. målet er at folk forstår hva som skjer, når det skjer, og hvor det skjer.
Markedskommunikasjon blir litt annerledes. Her dreier det seg ikke om at publikum skal få en forståelse for noe, eller tilegne seg kunnskap, men at de skal få informasjon om et produkt. Vi snakker her om reklame og PR. Målet er å fremme et produkt på en slik måte at man treffer målgruppen, og klarer å få til et salg. Og da gjelder det selvfølgelig å feie konkurentene av banen med riktig argumenter og god reklame.
Noe som er felles for journalistikk og markedskommunikasjon er at de begge handler om å nå publikum. Det er bare målet som er forskjellig. Den ene handler om å tilegne kunnskap om noe, mens den andre handler mer om å påvirke for å få til et salg. I begge handler det om å være bedre og kjappere enn konkurenten. Den som er først ute stikker av med penga.
Først og fremst kan man vel si at journalistikk handler om å opplyse folk og gi de innsikt i makt og samfunnsforhold. Det handler om å fomidle et budskap, enten det er om politikk, økonomi eller andre ting. Det er hendelser og begivenheter som skal belyses og forklares for publikum. og da er det opp til journalisten og finne frem til relativt stoff som vekker oppmerksomhet og fenger målgruppen. Journalister bruker også mye tid på å bearbeide stoffet og gjøre det forståelig for publikum. målet er at folk forstår hva som skjer, når det skjer, og hvor det skjer.
Markedskommunikasjon blir litt annerledes. Her dreier det seg ikke om at publikum skal få en forståelse for noe, eller tilegne seg kunnskap, men at de skal få informasjon om et produkt. Vi snakker her om reklame og PR. Målet er å fremme et produkt på en slik måte at man treffer målgruppen, og klarer å få til et salg. Og da gjelder det selvfølgelig å feie konkurentene av banen med riktig argumenter og god reklame.
Noe som er felles for journalistikk og markedskommunikasjon er at de begge handler om å nå publikum. Det er bare målet som er forskjellig. Den ene handler om å tilegne kunnskap om noe, mens den andre handler mer om å påvirke for å få til et salg. I begge handler det om å være bedre og kjappere enn konkurenten. Den som er først ute stikker av med penga.
fredag 27. februar 2009
The pirate bay
Akkurat pågår det en rettssak mot nettstedet Pirate Bay, som vil ha mye å si for fremtiden til fildeling og ulovlig nedlasting over nettet. rettssaken kan føre til fengsel for bakmennen og bøter på mange millioner. Pirate Bay mener selv at de har en god sak. de mener at det de gjør kun er å henvise til områder på nettet hvor filene ligger, og at de ikke har ansvaret for hva som ligger bak linkene de legger ut.
Bakgrunnen for rettssaken er at plateselskapene har saksøkt Pirate Bay for ulovlig fildeling. Plateselskapene argumenterer med at både de og artistene går glipp av viktige inntekter i forbinnelse med salg av CD'er, når alle velger å laste ned musikken gratis.
Man kan jo forstå seg på de artistene som helst skulle hatt mer inntekt for å klare hverdagen, men de artistene som per i dag er mangemillionærer er det vanskelig å synes synd på. Kanskje noen av de blir nødt til å nøye seg med kun ett privatfly, og må kanskje nøye seg med ett hus på under 400 kvadratmeter. Det er jo bare for trist. Disse artistene tjener jo også forsåvidt mesteparten av pangene sine på konserter. Så de virkelige konsekvensene ligger nok hos plateselskapene selv.
Det er ikke lett å velge side i denne saken. selvfølgelig skal jo folk få betalt for arbeidet de gjør, men hvor mye penger er det egentlig snakk om her? Det er jo ikke sånn at de ender opp som uteliggere på grunn av at folk laster ned musikken gratis fra nettet. Men de mister jo helt klart noe inntekt. Så hva skal man gjøre for at alle skal bli fornøyde? Blir muligheten for gratis nedlasting borte, vil vi få fornøyde artister og skuffede folk der hjemme. slipper Pirate Bay unna vil vi få irriterte artister, mens mannen i gata blir fornøyd. En mulighet er å ta litt betalt for de filene som ligger på nett. Da vil vel resultatet bli moderat fornøyde artister og fans. Spørsmålet blir jo da hvem som burde bli prioritert i denne saken.
Når folk laster ned musikk fra nettet er jo det fordi de liker den musikken. Og jeg tror at muligheten til å laste ned musikk fra nettet, øker sjansene for at folk finner noe de virkelig liker. Det er ikke alle som gidder å betale 150 kroner for en CD de ikke har hørt om, men når det er gratis skader det jo ikke å sjekke den ut på nett. Dermed øker jo sjansen for at fler finner frem til noe de liker, og dermed får jo den artisten flere fans. fans som kanskje er villige til å betale 1000 kroner for en konsertbilett, som de ellers aldri ville kjøpt fordi de ikke hadde hørt om artisten. og da kan man vel si at de pengene er tjent inn igjen, kan man ikke?
Jeg velger å tro at ting veier opp for hverandre og at tapet til artistene ikke er så ille som enkelte skal ha det til. Men det er jo bare min personlige mening. Det får være opp til hvær enkelt å velge side i denne saken. Så venter vi i spenning på å se hvordan rettssaken utvikler seg fremover.
Akkurat pågår det en rettssak mot nettstedet Pirate Bay, som vil ha mye å si for fremtiden til fildeling og ulovlig nedlasting over nettet. rettssaken kan føre til fengsel for bakmennen og bøter på mange millioner. Pirate Bay mener selv at de har en god sak. de mener at det de gjør kun er å henvise til områder på nettet hvor filene ligger, og at de ikke har ansvaret for hva som ligger bak linkene de legger ut.
Bakgrunnen for rettssaken er at plateselskapene har saksøkt Pirate Bay for ulovlig fildeling. Plateselskapene argumenterer med at både de og artistene går glipp av viktige inntekter i forbinnelse med salg av CD'er, når alle velger å laste ned musikken gratis.
Man kan jo forstå seg på de artistene som helst skulle hatt mer inntekt for å klare hverdagen, men de artistene som per i dag er mangemillionærer er det vanskelig å synes synd på. Kanskje noen av de blir nødt til å nøye seg med kun ett privatfly, og må kanskje nøye seg med ett hus på under 400 kvadratmeter. Det er jo bare for trist. Disse artistene tjener jo også forsåvidt mesteparten av pangene sine på konserter. Så de virkelige konsekvensene ligger nok hos plateselskapene selv.
Det er ikke lett å velge side i denne saken. selvfølgelig skal jo folk få betalt for arbeidet de gjør, men hvor mye penger er det egentlig snakk om her? Det er jo ikke sånn at de ender opp som uteliggere på grunn av at folk laster ned musikken gratis fra nettet. Men de mister jo helt klart noe inntekt. Så hva skal man gjøre for at alle skal bli fornøyde? Blir muligheten for gratis nedlasting borte, vil vi få fornøyde artister og skuffede folk der hjemme. slipper Pirate Bay unna vil vi få irriterte artister, mens mannen i gata blir fornøyd. En mulighet er å ta litt betalt for de filene som ligger på nett. Da vil vel resultatet bli moderat fornøyde artister og fans. Spørsmålet blir jo da hvem som burde bli prioritert i denne saken.
Når folk laster ned musikk fra nettet er jo det fordi de liker den musikken. Og jeg tror at muligheten til å laste ned musikk fra nettet, øker sjansene for at folk finner noe de virkelig liker. Det er ikke alle som gidder å betale 150 kroner for en CD de ikke har hørt om, men når det er gratis skader det jo ikke å sjekke den ut på nett. Dermed øker jo sjansen for at fler finner frem til noe de liker, og dermed får jo den artisten flere fans. fans som kanskje er villige til å betale 1000 kroner for en konsertbilett, som de ellers aldri ville kjøpt fordi de ikke hadde hørt om artisten. og da kan man vel si at de pengene er tjent inn igjen, kan man ikke?
Jeg velger å tro at ting veier opp for hverandre og at tapet til artistene ikke er så ille som enkelte skal ha det til. Men det er jo bare min personlige mening. Det får være opp til hvær enkelt å velge side i denne saken. Så venter vi i spenning på å se hvordan rettssaken utvikler seg fremover.
Abonner på:
Innlegg (Atom)